
Ingenting er så navnløst som poesien. Det vet vi jo. Poesien er en katt som smetter under et gjerde, en busk eller en sofa så snart vi prøver å fange den, sette navn på den. For noen dager siden valsa jeg rundt på Deichmanske på Majorstua, skulle treffe en venn som var seint ute (eller var vi der sammen? jeg husker ikke) og fant et trau fullt av gamle, utgåtte bøker. Ofte er det bare dritt i de kassene. Et par unntak, selvfølgelig; Joyce Maynards debutroman "Baby Love" (hun hadde i sin tid en romanse med J.D. Salinger og skreiv seinere bok om forholdet - "At home in the world" - les den), et par diktsamlinger av franske modernister, ellers bøker som lå der for å bli glemt, sånn er det: noen få år på biblioteket, dårlige utlånstall og så ut i trauet. En av bøkene jeg fant var en debutantantologi fra 1975, utgitt i forbindelse med Gyldendal Norsk Forlags 50-års jubileum, med bidrag fra 16 prosaforfattere og 17 lyrikere. Av i alt 33 bidragsytere kjente jeg bare igjen fem navn: Oddmund Hagen, Terje Johanssen, Annie Riis, Ragnar Hovland og Lars Saabye Christensen.
Hvor ble det av resten? Forsvant de bare?
Og apropos forsvinne; Jeg fant også Kolons årlige antologi "nye linjer" fra 1999 til fem usle kroner, med bidrag fra blant andre Rune Christiansen, Jón Sveinbjørn Jónsson og Flamme Forlags Terje Thorsen. På samme måte som i et overfylt antikvariat fullt av kokebøker og annet ræl kan man altså finne gull om man bare leter godt nok. I antologien skriver et knippe inviterte forfattere om problemene med det å skrive innenfor de forskjellige sjangerne. Ingen uttømmende poetikker, men ærlige forsøk på å sirkle inn problemer i skrivingen. Kall det manifester, poetikker eller essays; alle bærer preg av å være et lite kunstverk i seg selv. Jeg veit ikke om Kolon fortsatt gir ut "nye linjer" lenger, tror ikke det, men nå er det kanskje på tide å få noe lignende på trykk med et utvalg av dagens unge poeter? Eller kanskje en skjønn forening av det beste Norge har å by på? De unge møter de erfarne? En sakprosabok som rommer noen tanker, ideer som spriker totalt, som stammer fra forskjellige tidsaldre...slike ideer bør kunne forenes i en metafor. Ikke sant? Poesien har sine ytterkanter, men de lever jo fint side om side. Ingen veier er så korte at de aldri kan møtes, ingen forståelse er så dyp at den ikke også er grunn.
Så, forlagshus der ute, kom igjen. Velg 20 poeter, gi dem et raust honorar for oppdraget, hold dem i live. Ikke la dem bli glemt. Ikke glem Nils-Øivind Haagensen. Ikke glem Thomas Marco Blatt. Ikke glem Hege Siri. Ikke glem Ruth Lillegraven. Ikke glem Pedro Carmona-Alvarez.
Og mens vi venter på at e-postene skal hagle inn (haha) i innboksen vår (med tilbud om å redigere boka, så klart, på våre premisser) eller at boka eventuelt (og på mystisk vis) kommer ut av seg sjøl på CappelenDamm, tar vi oss friheten å presentere et utdrag fra Rune Christiansens ti år gamle (!) bidrag, med en stor takk til Kolon for forsøket og velvilligheten den gang:
OK, så er jeg ved kjerna: For meg er minnet det naturligste feltet å begynne med når jeg skal forsøke å si noe om poesien. Da definerer jeg minnet som en kontekst av løse bruddstykker og bilder; fra barndommen, fra ungdomstida, fra i går, fra noen sekunder tilbake (hendelser, drømmer, refleksjoner, gjenstander, steder, personer osv.) og ofte er det tilfeldigheter som slår dem opp av glemselen (en smak, en sky, en berøring, lyset en tidlig høstdag) og man slynges inn i eringdringsrommet og omstendighetene brettes ut: Var det en sorg, et sølvfarga flyskrog, en avskjed? Minnets utfordring ligger i dét at det alltid omskrives, at det hele tida står i forhold til vekslende omstendigheter, nye erkjennelser, nye erfaringer, at det hele tida forstyrres og oppdateres. Ofte virker minnet forløsende i en tilblivelsesprosess: Vidt forskjellige bilder nærmer seg hverandre fra svært ulike områder av hukommelsen og skaper en uventa logikk, en konsekvens, en retning: Engang valgte jeg å definere minnets logikk sånn: Sammenhengen mellom et appelsinskall og døden.(Rune Christiansen, "På jorda", nye linjer (1999), Kolon)
Og helt til slutt, hvis vi skulle velge 20 poeter, hvem ville du hatt på lista?